STS eller SORA? Veiledning til C5/C6 og MoC 2511/2512

Hvis dere skal begynne å fly mer avansert innenfor den spesifikke kategorien - over mennesker, i tettbebyggelse eller utenfor synsvidde - dukker det opp en jungel av forkortelser: C5, C6, STS-01, MoC 2511, SORA, geocaging, M2. Denne guiden forklarer hva de betyr, men fremfor alt hvordan de henger sammen og i hvilken rekkefølge dere møter dem. Vi går gjennom veien videre: fra den enkle inngangen til full frihet når dere utvikler dere.

Kortversjon: to veier, ulik modenhetsgrad

Hvis dere er på vei inn i mer avanserte operasjoner, finnes det i utgangspunktet to veier å gå - og de fleste følger dem i rekkefølge:

• Veien inn - standardscenario (STS): hvis dere vil komme raskt i gang, er en C5- eller C6-klassifisert drone i et standardscenario (STS-01 eller STS-02) ofte den enkleste starten. Ferdige regler, ingen egen risikoanalyse - bare en melding til Luftfartstilsynet.

• Veien videre - egen risikovurdering (SORA): når dere har fått litt erfaring og begynner å støte på begrensninger i hva standardscenariene tillater, er neste trinn vanligvis å utarbeide en egen SORA, tilpasset nettopp deres operative behov. Mer arbeid, men full frihet.

Resten av veiledningen forklarer begrepene dere møter underveis - i den rekkefølgen de blir relevante.

Veien inn: C-klasser og standardscenarier (STS)

Den raskeste måten å komme i gang på er via et standardscenario. Da baserer dere dere på en drones C-klassemerking i stedet for å foreta en egen risikovurdering. EASA klassifiserer droner i klasser fra C0 til C6, og to av disse er sentrale her:

• C5 → STS-01: flyging innen synsvidde (VLOS) over et kontrollert landområde i tettbebygd miljø.
• C6 → STS-02: flyging utenfor synsvidde (BVLOS) med luftromsobservatører over et kontrollert landområde.

Hvis dronen har riktig C-klasse for det scenariet dere ønsker å fly, er det nok med en melding (erklæring) til Luftfartstilsynet - ingen egen risikoanalyse er nødvendig. Det er derfor standardscenariene er den vanligste veien inn i mer avanserte operasjoner. En drone oppnår imidlertid ikke disse klassene av seg selv; den trenger riktig sikkerhetsutstyr, som flyterminering og i visse tilfeller fallskjerm.

Kan klassifiseringen ettermonteres?

Et vanlig spørsmål er om man kan oppgradere en drone man allerede eier til en høyere klasse ved å montere ekstra utstyr. Svaret er: det kommer an på.

På enkelte systemer kan en klassifisering oppnås ved ettermontering av et tilbehørssett - for eksempel en fallskjerm som løfter dronen til en høyere klasse. På andre systemer, og for enkelte klasser, er klassifiseringen knyttet til en fabrikkertifisert utførelse som ikke kan ettermonteres i etterkant. Dette varierer mellom produsenter, modeller og hvilken klasse det gjelder.

Siden dette varierer fra system til system - og regelverket dessuten utvikler seg kontinuerlig - anbefaler vi at du sjekker nøyaktig hva som gjelder for akkurat din drone før du kjøper den. Vi hjelper deg gjerne med å finne ut av det.

Mellomtrinnet: forhåndsdefinerte risikovurderinger (PDRA)

Mellom de ferdige standardscenariene og en egen SORA ligger PDRA (Predefined Risk Assessment) - forhåndsdefinerte risikovurderinger som EASA har utarbeidet for vanlige operasjonstyper. De er interessante av en spesiell grunn: enkelte PDRA-er har i praksis de samme operasjonelle begrensningene som standardscenariene, men baserer seg på Means of Compliance (MoC 2511/2512) i stedet for på en C-klassifisering.

Dette betyr at en PDRA kan være en vei fremover selv om dronen ikke er formelt klassifisert som C5 eller C6 - forutsatt at den oppfyller de riktige «Means of Compliance». For en operatør med en drone som ikke har C-klasse, men som har riktig sikkerhetssystem, kan PDRA altså være nøkkelen.

Det finnes flere PDRA-er å velge mellom, for ulike typer operasjoner:

• PDRA-S01 og PDRA-S02: gjenspeiler i praksis standardscenariene STS-01 og STS-02.
• PDRA-G01, PDRA-G02 og PDRA-G03: for andre vanlige operasjonstyper, for eksempel visse BVLOS-oppsett i tynt befolkede områder eller reservert luftrom.

Nøyaktig hvilken PDRA som passer, avhenger av operasjonen - dette er et tema som fortjener en egen veiledning. Ta kontakt hvis dere vil vite hvilken som passer til oppdragene deres.

Veien videre: egen risikovurdering (SORA)

Når standardscenariene og PDRA-ene blir for snevre, er neste trinn en egen SORA (Specific Operations Risk Assessment) - en fullstendig risikovurdering der dere bygger operasjonen etter deres faktiske behov. Mest arbeid, men også mest frihet. SORA-metodikken er utviklet av JARUS (Joint Authorities for Rulemaking on Unmanned Systems) og innlemmes i EASAs regelverk; STS og PDRA er på sin side EASAs egne forenklinger basert på samme logikk.

I en SORA beregner dere selv risikoen ved operasjonen. Dette gjøres i tre trinn:

• GRC (Ground Risk Class): bakkerisikoen - hvor farlig det er for mennesker på bakken hvis dronen faller ned.
• ARC (Air Risk Class): luftrisikoen - risikoen for å kollidere med annet luftfartøy.
• SAIL (Specific Assurance and Integrity Level): resultatet når bakke- og luftrisikoen er vektet sammen. SAIL angir hvor robust operasjonen må være - jo høyere SAIL, desto strengere krav til utstyr, rutiner og dokumentasjon.

Hele poenget med risikoreduserende tiltak (mitigeringer) er å senke GRC og ARC, og dermed SAIL, til et nivå myndigheten kan akseptere. Det er her begrepene i resten av veiledningen - inneslutning, flyavbrudd og fallskjermens M2-mitigering - blir verktøyene deres.

Innesperring: å holde dronen der den skal være

Et tilbakevendende krav er at dronen skal holdes innenfor et bestemt luftrom og kunne avbryte flyvningen dersom den skulle forlate dette. Dette kalles containment, og det bygger på at man først definerer volumene operasjonen skal holdes innenfor:

• Flygeografi (flight geography, FG): volumet der oppdraget planlegges og gjennomføres.
• Beredskapsvolum (contingency volume, CV): en buffer rundt flygeografien, der dronen fortsatt er under kontroll, men utenfor den planlagte banen.
• Operasjonsvolum (operational volume, OV): flygeografien og beredskapsvolumet til sammen - den ytre grensen som dronen ikke må forlate.

Utenfor operasjonsvolumet ligger dessuten en bakkerisikobuffer (ground risk buffer) - en sikkerhetsmargin på bakken som inngår i risikovurderingen. Når volumene er definert, trengs det to ting for å faktisk holde dronen innenfor dem: et system som griper inn når en grense overskrides, og et system som holder oversikt over grensene. Det første er FTS, det andre er geocaging.

Manuell aktivering av FTS med fjernkontroll (Dronavia)

Manuell aktivering av FTS med app (DJI AP100)

FTS: kjernen i sikkerhetssystemet

FTS (Flight Termination System) er hjertet i et moderne fallskjermssystem - funksjonen som avbryter flyvningen på en kontrollert måte når noe går alvorlig galt. Ved utløsning slås motorene av og fallskjermen utløses, slik at dronen synker mot bakken i stedet for å styrte. Det er FTS som gjør at dronen kan stoppes før den kommer inn i et område med høyere risiko enn der dere har lov til å operere - og derfor er det et sentralt krav for de fleste avanserte operasjoner.

FTS kan aktiveres på flere måter: automatisk ved unormale bevegelser eller hastigheter, manuelt av piloten - eller av den nærmeste assistenten, geocaging. Manuell utløsning kan skje med en separat fjernkontroll (som Dronavias på bildet ovenfor) eller gjennom en kommando i appen (som DJI AP100 på bildet ovenfor).

Geocaging: FTS’ høyre hånd

Hvis FTS er sikkerhetssystemets siste utvei, er geocaging forvarselet som helst skal sørge for at det aldri kommer så langt. Geocaging holder oversikt over hvor dronen befinner seg i forhold til de tillatte volumene, og utløser alarm i god tid. I moderne systemer tegner du opp flygeområdet og beredskapsområdet direkte i pilotappen, med visuell tilbakemelding på skjermen, og under flyvningen overvåkes grensene kontinuerlig:

• Innenfor flygeområdet flyr du fritt.
• Når dronen nærmer seg grensen til beredskapsvolumet, bremser den automatisk ned og varsler piloten tydelig, slik at man rekker å styre tilbake.
• Hvis dronen til tross for advarslene forlater hele operasjonsvolumet, utløser geocaging FTS, som aktiveres automatisk.

Poenget med geocaging er altså at FTS helst ikke skal måtte aktiveres - forvarslene skal være tilstrekkelige. Det er sjelden geocaging blir fremhevet i markedsføringen, men det er den lojale hjelperen som gjør grovarbeidet, slik at FTS bare trenger å gripe inn som en siste utvei.

Enhanced Containment og MoC 2511

I mer krevende operasjoner - for eksempel via PDRA eller SORA - er det ikke nok å si at dronen holder seg innenfor området. Man må bevise det etter en høyere standard. Dette kalles Enhanced Containment, og brukes blant annet når tilstøtende områder inneholder folkemengder, når det tilstøtende luftrommet har høy luftrisiko (ARC-d), eller når operasjonen foregår i et befolket område.

Kjernekravene er at sannsynligheten for at dronen forlater operasjonsvolumet skal være svært lav, og at ingen enkeltfeil må føre til at den forlater bakkerisikobufferen. MoC 2511 (Means of Compliance Light-UAS.2511) er standarden som viser at et system oppfyller Enhanced Containment. Det handler altså om å holde dronen på plass og kunne avbryte flyvningen - og det er nettopp FTS og geocaging sammen som utgjør mekanismen bak dette.

M2-avbøting og MoC 2512: når det likevel går galt

Enhanced Containment handler om å forhindre at dronen havner der den ikke skal. Men hva skjer hvis den likevel styrter? Her kommer M2-avbøting inn - EASAs betegnelse på tiltak som reduserer virkningen av et nedslag, altså hvor alvorlig skaden blir når dronen treffer bakken.

En fallskjerm er det tydeligste eksemplet: den reduserer nedslagshastigheten og dermed nedslagsenergien. EASA bruker til og med fallskjermen som sitt eget eksempel på M2. Fallskjermssystemer kalles i bransjen ofte PRS (Parachute Recovery System), og MoC 2512 (Light-UAS.2512) er standarden som viser at systemet oppfyller M2-avbøtingen.

Slik henger det sammen

Hvis vi trekker trådene sammen, handler det om to ulike måter å håndtere risiko på - å forhindre og å redusere:

• Forhindre (containment): geocaging definerer volumene, FTS avbryter hvis de overskrides. MoC 2511 viser at det oppfyller kravene. Dette er kjernen i C6/STS-02 og en forutsetning for de fleste BVLOS-operasjoner.
• Redusere (M2): fallskjermen reduserer skaden dersom en ulykke likevel skulle inntreffe. MoC 2512 viser at det oppfyller kravene. Dette er særlig relevant for operasjoner med høy bakkerisiko.

Merk at en fallskjerm i seg selv ikke er et krav for C6/STS-02 - der er det flyavbrudd og et definert operasjonsvolum som er det viktigste. Fallskjermen blir avgjørende i andre sammenhenger, som SORA-operasjoner der bakkerisikoen må reduseres. Et system som oppfyller både MoC 2511 og MoC 2512 gir operatøren maksimal frihet: den samme maskinvaren fungerer uansett om man lander i STS, PDRA eller SORA.

Hvilke systemer finnes på markedet?

Stadig flere produsenter tilbyr integrerte fallskjerm- og flyavslutningssystemer som oppfyller disse kravene. Noen eksempler:

• DJI AP100 (for Matrice 400): DJI Enterprises første fallskjermssystem med integrert FTS. EU-typegodkjent og deklarert i henhold til både MoC 2511 og MoC 2512, med geocaging som konfigureres direkte i DJI Pilot 2. Kan forbli montert i transportvesken og utløses i pilotappen uten separat fjernkontroll.
• Hexadrone Tundra 2.1: en modulær plattform som har oppnådd C5/C6-dekning med tilhørende MoC-erklæringer.
• Dronavia-system: tredjepartsløsninger for fallskjerm/FTS som kan integreres på ulike plattformer, inkludert enkelte DJI-modeller.

Systemene varierer i pris, brukervennlighet og hvor godt de er integrert i dronen - fra frittstående løsninger med eksternt utstyr til fullt integrerte systemer der fallskjerm, FTS og geocaging styres fra samme grensesnitt.

Trenger dere hjelp til å velge vei?

De fleste starter med et standardscenario og en C5- eller C6-klassifisert drone - det er den raskeste veien inn i mer avanserte operasjoner. Når dere deretter vokser og støter på grensene for hva standardscenariene tillater, er neste steg vanligvis en egen SORA, bygget rundt deres faktiske behov. Akkurat da blir MoC 2511 og MoC 2512 avgjørende, siden de underbygger risikoreduksjonene som SORA-en bygger på.

Uansett hvor dere befinner dere på denne reisen, hjelper vi hos Scandinavian Drone dere videre - fra å velge riktig klassifisering og standardscenario for å komme i gang, til en komplett SORA når dere har vokst ut av malene. Ta kontakt, så finner vi ut av neste trinn sammen.

Denne artikkelen er en forenklet oversikt ment å forklare begrepene på en lettfattelig måte. Den skal ikke betraktes som fullstendig eller juridisk bindende. Regelverket for dronedrift utvikler seg kontinuerlig, og det er alltid operatørens eget ansvar å sette seg inn i gjeldende regler og oppdateringer av disse. Sjekk alltid EASAs og Luftfartstilsynets aktuelle publikasjoner før en operasjon.